Kultur og språk praksis med mye læring og mange utfordringer

Latter og glede i vanskelige omgivelser 

Gode venner som gjerne vil lære mest mulig på skolen 

Ganske så tett i klasserommet. Jeg håper å bla. kunne hjelpe til med å reparere stolene på skolen. De bråker ekstremt og ødelegger for undervisningen i klassene.

 Jeg er så heldig at jeg får ha språkpraksis på den lokale lutherske barneskolen i Ngaoundere, Kamerun.Minst en dag i uken er jeg sammen med lærere og elever ved barneskolen som ligger bare 400 meter fra der jeg bor. En fin liten gåtur forbi mangotrær og palmer. Skolegården har noen av de største mangotrærne jeg har sett i hele mitt liv. Der går det omtrent 600 elever i det som tilsvarer 1 - 5 trinn i Norge.

Jeg har valgt å ha språkpraksis på barneskolen fordi jeg lærer best når jeg får bruke språket.For meg er den beste måten å bruke språket å være sammen med mange barn i en naturlig sammenheng. Da er en skole et bra sted å jobbe. Etter 3 år på Madagaskar med bla. skoleprosjekter er det veldig spennende å ta del i arbeidet på en vanlig barneskole i Kamerun.Det er lett å se både likheter og forskjeller mellom de to landene og skolene der. Begge land har store utfordringer med utdanning og sosiale forhold.Svært mange har lite å rutte med og skolene har problemer med å finansiere driften. Dette gjelder både offentlige og private skoler.I Kamerun går nå omtrent 95 prosent av barna på skole. Jeg har de siste årene lest mange skolerapporter , som forteller om mange av utfordringene i Afrikanske skoler. Antallet som går på skole er blitt nokså høyt , men kvaliteten på undervisningen er ofte mangelfull.

Veldig kjekt å få anledning til å diskutere oppvekst og undervisning med noen av lærerne ved den lutherske barneskolen i Ngaoundere , Kamerun. Lærerne har godt humør, men utfordringene er mange.

Møtet med barna og barneskolen her i Kamerun har vært svært innholdsrikt. Mange ulike inntrykk har festet seg.I spartanske undervisningslokaler sitter barna tett i tett. De leker og roper i friminuttene som barn pleier. Å få besøk av en utlending er spennede og har nyhetens interesse.Mange vil gjerne hilse , prate litt og ta på den rare hvite huden min. Det fine for meg er at barna ikke er redde for å spørre og ikke er så nøye på det om jeg svarer med riktige ord og grammatikk. Forhåpendligvis kommer det etterhvert og ordforrådet blir mere variert. Det viktigste er å bruke fransken og begynne å gjøre seg forstått. Nå i begynnelsen har jeg fokusert på å opprette god kontakt og å oberserve hvordan praksis er her. Barna gir meg kjapt svar på om jeg har forstått alt riktig og gjør slik jeg skal. Å obervere barna i lek og undervisning er veldig interesant.Da får jeg mange inntrykk av hvordan livet er for barna her i Ngaoundere. Barna forteller ivrig om hjemmeforhold, hva de liker å gjøre og hva de liker best på skolen.Ingen av barna klager over å gå på skolen. Favoritt fagene ser ut til å være matematikk , fransk og geografi. Jeg snakker også mye med lærerne. De forteller om vanskelige arbeidsforhold og mange utfordringer. Mye er lett å se med selvsyn og endel kommer frem i samtaler og diskusjoner. Her er et lite utdrag :

Typsisk klasserom med 70 elever i klassen og stoler som ikke henger sammen. Lite bøker og mangelfullt utstyr gjør det utfordrende i timene både for lærere og elever.

 *Svært mange elever i klassene (ofte 70 - 80 elever i f.eks 1.klasse)
*Mye bråk , både fra elever og materiell ( metall stolbein som skraper mot sement gir f.eks en intenst høy lyd )
*Mange elever har ikke råd til lærebøker
*Lite undervisningsmateriell tilgjengelig
*Elever som kun har en liten krittavle å skrive på
*Varme klasserom med mye støv og tung luft
*Mange av elevene har ikke spist frokost og får ikke riktig mat i løpet av dagen
*Lærerne får ikke regelmessig lønn og mange går sultne på jobb.

 Det er lett å miste motet når forholdene er vanskelige. Noe av det jeg erfarte på Madagaskar , var at de små detaljer kan være viktige. En rask analyse viste meg at lydnivået ødelegger mye for læringsmiljøet i klassene. Det er vanskelig for elevene å høre hva læreren sier i undervisningen. Bare murvegger og sementgulv gir mye akustikk. Jeg så raskt at stolene i klasserommene skapte mye problemer. De er krakker der mange av stolsetene ikke var festet. Dette medførte at mange elever falt av krakkene eller krakker veltet. Samtidig er svært mange av krakkene i metall og uten noen plastbeskyttelse. Dette gir et intenst høyt lydnivå som gjør at både lærere og elever blir slitne. Mange får vondt i hodet og arbeidsinnsatsen blir dårlig i timene. Jeg har derfor bestemt meg for å hjelpe til med å bedre læringsforholdene i noen av klassene på skolen der det er mulig.Jeg starter med krakkene og hjelpemateriell til lærere og elever:

*Stolsetene må festes ( har kjøpt inn skruer, nå skal foreldrene hjelpe til med å skru de fast)
*Nye plastbeskyttelser på stolbeina
*Få laget 45 nye stoler slik at ingen elever trenger å dele krakk

Om et par uker får jeg lov å bidra med kursdager for lærerne med å lage didaktisk materiell som klokker, tellestaver ,tall, bokstaver osv.  Så får jeg se om det er mulig å skaffe flere lærebøker, lesebøker, mattemateriell, sportsutstyr osv.

Det er kjekt å bidra med råd og hjelpe til med praktiske endringer som kan bedre forholdene på skolen.Ved å begynne med de små ting tror jeg at mange av barna vil lære mere på skolen. Lærere , foreldre og skoleeier er veldig fornøyde med at jeg hjelper til litt. Det er nyttig med noen som kommer utenfra og ser ting med nye øyne. Noe skal de få hjelp til og mye må de gjøre selv. Jeg gleder meg til flere møter med barn og voksne på skolen og en vedlig bra språkpraksis for meg.

Storefri er som alle andre steder et av dagens høydepunkter

Noen som har større mango trær i skolegården? Muren er nesten 2 meter høy.Her blir det mange mango å plukke!

Krakker i klasserommet som trengs å skrus fast og få nye plast beskyttelser. Lyden er infernalsk høy når mange barn sitter litt urolig i klassen eller skal reise seg opp og flytter litt litt på krakken.

Foran "centre de construction" der krakkene blir produsert. Treplaten er malen som brukes når nye krakker skal lages. Det trengs 45 nye krakker for at ikke elever skal måtte dele krakk i klassene.

Skolegården i Ngaoundere , Kamerun i storefri

Joyeux Noel - en jul full av nye opplevelser

En annerledes julefeiring

I skrivende stund er vi endelig samlet igjen som familie. Julen startet dramatisk, med malaria sykt barn. Eldstesønnen på 8 år var blitt syk og prøver ble tatt. Heldigvis bor vi rett ved det lutherske sykehuset og våre venner på laboratoriet var raske med å ringe for å gi beskjed umiddelbart resultatene var klare. Resultatene  av blodprøvene viste nemlig ekstremt høye verdier for malaria. Han måtte derfor umiddelbart til lege og starte behandling. Vi sendte resultatene og planlagt behandling til forsikringsselskapets kontakter i SOS. Der ble det raskt slått alarm og evakuering ble vurdert som nødvendig. Nærmeste trygge behandling lå i Johannesburg , svært mange timers reise unna. Etter nøye vurderinger , valgte SOS å bestille ambulansefly som kom fra Sør Afrika. På kort varsel ble så barn og mor sendt med flyet for behandling ved spesialist sykehus i Johannesburg. Der måtte de være i halvannen uke, med intensiv behandling for å få vår sønn frisk igjen. Heldigvis lyktes dette godt og han er nå helt frisk igjen. Det er betryggende å se at forsikringen fungerer godt når en trenger det og at alvorlig sykdom blir tatt på alvor. De lokale legene syntes nok det var en smule voldsomt å bruke så mye ressurser på en pasient. Folk blir jo syke her hele tiden og malaria er veldig vanlig. Synet på sykdom og død er nok ganske forskjellig hos oss og hos afikanerne vi møter. Ulykker, sykdom og død hører tydeligvis tett sammen med livets gang. Ikke så mye å gjøre med. Heldigvis har vi mulighet til medisiner, legebesøk, forsikring og sikkerhetsbelter i bilen. Slik sett kan vi gjøre noen viktige tiltak for å hindre ulykker, sykdom og død. Men, vi blir også påminnet at livet ikke bare er enkelt, selv i julen!

Julaften foran huset vårt. Minstemann er travelt opptatt med å lage medisiner til storebror

Med halve familien i Sør Afrika på sykehus, ble resten av gjengen nødt til å gjennomføre julefeiring etter beste evne. De 3 siste høytidene har blitt feiret på Madagaskar , så dette var første gang i Kamerun. Mye er nytt og annerledes, så her måtte det improviseres. I storbagasjen vår har vi med endel julepynt. Huset er derfor pyntet med både håndlaget julekrybbe og nisser , stjerner og lys. Selv om det ikke akkurat er hvit jul, så fungerer det godt med litt tradisjoner hjemmefra. Julekaker skulle bakes og julemat lages. Men, hva gjør man når bare halvparten av ingrediensene til baksten er å få tak i og det ikke er mulig å handle ribbe i butikken eller hos slakteren?  Jo , da improviserer man selvfølgelig. Pepperkaker , smultringer , leverpostei og ribbe ble laget. Når det gjelder julekaker så var det ganske enkelt, bare å bytte ut indigrienser med noe som ligner. Youghurt ligner litt på surmelk og bakepulver ligner litt på natron osv. Verre var med ribba. Heldigvis fikk vi kontakt med noen i nærområdet som holder gris, til tross for sterkt muslimsk tilstedeværelse i området. Det lot seg ikke gjøre å kjøpe bare et stykke, så da ble løsningen å handle hele grisen. En flott mellomstor gris ble slaktet , partert og tilberedt. Med endel improvisering ble det både julemat og god jule lukt. Huset vi bor i bærer preg av lange norske tradisjoner, så der fant vi både pepperkake former, smultringeform og syltepresse. I kamerun spiser man mye smultboller -benien- disse ligner endel på smultringer. Med hjelp av våre flinke ansatte i huset, ble det derfor baket og ordnet. Stor var også gleden da de ansatte kunne få lage sine egne kaker og ta med hjem.

En vel gjennomført julegudstjeneste i kapellet. Fint å kunne synge noen norske julesanger sammen langt hjemmefra med venner, kolleger og besøkende.

Julegrøt hjemme med mandel i grøten sammen med norske kolleger og venner

Julaften hadde vi endel av de norske på formiddagsmat med grøt. Deretter ble det fest lunch med de ansatte med kalkun på menyen. I kapellet ble det egen norsk gudstjeneste og på kvelden fikk vi åpnet pakker, sett på julefilmer og faktisk pratet masse sammen. Gode minner , både fra Norge og Madagaskar ble trukket frem. I julen er det godt å være sammen og vi savnet både familie og venner. Men, det ble en fin julaften for oss som kunne være sammen. I adventstiden har vi fått med oss både konserter og  julespill. Resten av julen ble det gudstjenester, barnedåp, julebesøk og avslapning med lek. Det viktigste ble at barn hadde det bra. Julen ble derfor feiret i hjemmet, med småturer i nabolaget, lek og bading i bassenget. Selv uten mor og bror og sønn  som var på sykehus, fikk vi en bra jul i Ngaoundere -Kamerun. På sykehuset ble det naturlig nok ikke så mye feiring, så vi får feire sammen som familie nå til nyttår.

Julegudstjeneste i vår lokale kirke som hører til på sykehus området. Her holdes det gudstjeneste først på Fulani og så på fransk med omtrent 500 deltagere på hver. Søndagsskolen til yngstemann holde også til her.

1.juledags gudstjeneste ved ventehallen på sykehuset med omtrent 1100 mennsker tilstede. 40 barnedåper og forberedelses høring for konfirmantene gjorde sitt til at det hele varte nokså lenge. Fint å se at en ikke nødvendigvis må ha en stor ny kirke for å feire julegudstjeneste.

 

 

 

 

Doktor Mathias er klar for 1.juledags gudstjeneste i venteområdet på sykehuset

Et av 8 kor som sang 1.juledag. Festhodeplagg hører med . 1.juledag er den store dåpsdagen, med et 40 talls døpte bare i denne kirken.

Joyeux noel - god jul , fra oss i Kamerun

BARNEBURSDAG

       I går var vi så heldige å bli invitert i bursdag til Sephena

som ble 7 år. Hun er datter til vår flotte barnepasser, Gladys. Festen var hjemme hos familien. Og rundt 30 barn var invitert til denne store festen. Vi tok med vafler og gaver.   Gladys vartet opp med deilig middag. Kylling, salat, stekt ris med fisk, grønnsaker og pommes frites. Maten smakte veldig godt.

Barna hadde det hyggelig med mye dans, stol dansen, kjeks, godteri, brus og kaker akkurat som ett barneselskap hjemme i Norge. En hyggelig ettermiddag for hele familien.   

                

Små og store hygger seg i selskap. 

Bursdagsbarnet i det blå fine kjolen er klar til å blåse ut lysene. 

Alle barna får stekt ris med fisk og deilig juice. 

Barna danser og leker. 

Gladys med Mathias og Elisabeth.

På slutten av selskapet var det 3 litt slitne barn. 

Mange inntrykk og mye lek og moro. 

Aktivitetsdag for Gabriels klasse!

Land hockey er en spennende og ny aktivitet . Huset vårt og uteplassen vår i bakgrunnen.

Vår sønn Gabriel går på internasjonal skole i Ngaoundere, Kamerun. Skolen er tyrkisk eiet. Skolen har hatt norske elever tidligere og er derfor godt kjent med mulighetene på "camp blanc" hvor vi bor. På skolen er det begrensede muligheter for å utfolde seg fysisk siden plassen ikke er så stor. Sammen med skolen fant vi derfor ut at det ville være fint med en aktivitetsdag der elevene kunne få boltre seg på større område enn de vanligvis har til rådighet. Derfor inviterte vi  klassen til vår sønn på besøk sist lørdag. Han har tidligere fortalt at i min klasse er vi bare 2 kristne og resten er muslimer. Han forteller videre at han gjerne vil bli bedre kjent med flere i klassen og deres familie. En god måte å bli kjent på er å gjøre noe aktivt sammen. Spesielt barn er flinke til å gjøre ting sammen. Det ble derfor naturlig at første besøk skulle være en aktivitetsdag med fokus på sport og lek. Skolen sendte ut invitasjon til å besøke de norske misjonærene og vi var spente på om alle ville komme. Invitasjonen var til klokken 09.00 og de første begynte å komme kl. 07.30 lørdag morgen!(lærene kunne senere fortelle at de var begynt å ringe allerede kl 06 for å spørre om de kunne sende barna på besøk snart!). Det var bare å legge tilrette for litt utelek, så var barna igang. Til høye rop og stor glede var det mye som måtte utforskes. Her var det jammen stor plass. Utstyr som baller, badminton , rokkeringer, skjenebrett osv. skulle brukes. Men, aller først måtte barna løpe litt rundt og bli kjent. 

Siden veien inn til området vi bor på er under renovering, måtte en ny inngang benyttes. Dette skapte litt utfordringer , siden det viste seg at mange aldri hadde vært på området til den norske misjonen tidligere. Enkelte foreldre kunne faktisk fortelle at de var født og oppvokst i byen, men aldri hadde vært inne på området.  Etter felles oppvarming fikk barna også prøve landhockey. Det var det ingen som hadde forsøkt før og dette var helt klart veldig populært. Så populært var dette at inspektøren på skolen fant det nødvendig å ta av seg penskoene og bli med på aktivitetene i sokkelesten.

Matpause med piknik , både store og små er veldig fornøyde med en aktivitetsdag 

klassen er klar til dyst foran fotballbanen

Land hockey ble den mest populære aktiviteten, de voksne klarte selvfølgelig ikke å holde seg tilbake 

Til svært mye latter og lyd, lekte elevene i 2 timer i sola. Da var det tid for matpause med "norske" vafler og tropisk frukt utenfor huset vårt. Dette var populært , spesielt med sukker på. Siden det var varmt og ingen hadde med seg drikke, var det bare å snu seg rundt og få tak i mere drikkevann. 15 liter vann ble handlet inn, men etterpå ble vi fortalt at de aldri pleide å bruke flaskevann. Vann fra springen var helt fint, så neste gang kan vi spare de pengene.

  Etter maten fant  mange av barna ut at lillebror Mathias sine sandleker var veldig spennende. Dette hadde de aldri prøvd før. Det ble lekt med biler og spader, men aller mest populært var å lage mat i sanda. Det ble laget kaker og diverse spennende retter vi aldri har hørt om før. Kreativiteten blomstret og lærerne på skolen så seg forundret rundt og lurte på hvor all denne kreativiteten kom fra, den så de aldri på skolen. Slik sett kommer vi nok fra ulike kulturer med ulikt fokus. Skolen her legger vekt på pugging helt fra begynnelsen av og læring gjennom lek er nokså ukjent. Vi fikk derfor noen interessante samtaler rundt barn og læring med både lærere og foreldre. Både lærerne og foreldrene ville gjerne komme tilbake. Nå er planen å arrangere aktivitetsdag for en eller flere klasser en gang i måneden. Neste gang blir det kanskje også tid til en natursti og enda mere lek. Dessuten foreslo vi for skolen å arrangere idrettsdag for hele skolen, så vi får se hva vi får tid til etter jul. Denne dagen var første gangen vi snakket med mange av foreldrene. De skrøt veldig av hvor fint det var å bli invitert, så vi får kanskje arrangere noe for foreldrene også. Kulturen mellom ulike folkegrupper og religioner er veldig forskjellig her i byen. Mange har lite kontakt med hverandre. Det var derfor mange som fortalte at de gjerne ville ha en sosial dag med leker og piknik sammen med barna. Da kan både barn og voksne får litt tid til å bli bedre kjent. I en tid der det er mye uro og fremmedfrykten er til å ta og føle på mange steder. Er det å la barna leke sammen en god begynnelse for fredelig sameksistens på tvers av kultur, religion og andre barrierer. 

3. klasse er klar til aktivitetsdag på camp blanc, skolen har flotte sports uniformer

Uten mat og drikke duger helten ikke, matpause utenfor huset vårt

Gabriel leder ann oppvarmingen

Fin rekke på oppvarmingen på fotballbanen

"La Fete des dons de reconnaissance"

Det trangt om plassen rundt det flotte lokalt produserte trommesettet. Rytme og glede var ihvertfall sterkt tilstede I sangen.

Barna på søndagsskolen gjør seg klare til å synge og danse inn årets 

Vi gjør oss klare til å synge og danse med gaver. Må nok innrømme at vi ikke har het samme rytme som de fleste andre her inne kamerun...

Kirken til menigheten Mbideng er enkel og funksjonell. Bergveggen danner en flott bakvegg og inventaret er kun det nødvendigste. Barna sitter sentralt plassert på et teppe på gulvet og de besøkende har fått hedersplass lengst fremme.

"Don recolte" kalles gjerne feiringen som nå har vart I snart en måned I den Lutherske kirken I Kamerun.Som en viktig del av kulturlæringen og kultur forståelsen vår her i kamerun - vest Afrika så deltar vi på gudstjenester i ulike kirker og menigheter. Da får vi innblikk i ulike tradisjoner, får møtt mange mennesker der de er i livet, blir invitert på besøk til folk, får språk utfordringer , opplever å ikke forstå hva som sies eller gjøres osv. I byen Ngaoundere I Kamerun der vi bor, er det svært mange som går i enten kirken eller I moskeen. Når vi besøker kirkene er vi alltid velkommen til å prate med flest mulig og gjerne fortelle litt om hvem vi er. Vitelysten er stor både blant de vi møter i kirken og de vi møter på vei til eller fra.

3 søndager på rad har vi nå deltatt på festgudstjeneste I kirkene I og utenfor byen. Kamerunsere elsker å synge og danse . Dette gjenspeiles bla. I hvordan man feirer når noe skal markeres . Hvert land , folk og kirke har ulike sterke sider. Kultur og folk påvirker hverandre. Vi kommer fra 3 år på Madagskar og jobb I den gassisk lutherske Kirke.  Dette er en kirke I vekst med mange særegenheter. Det legges veldig stor vekt på det åndelige liv og kirkegang er svært viktig. Måten man synger, ber og feirer gudstjeneste kan virke veldig seriøs eller konservativ. Overgangen har derfor vært nokså stor fra Madagaskar til kamerun. I kamerun er det mye dans, sang, rop, trommer osv. I kirken. Gudstjenesten starter med prosesjon og da er det gjerne sang og dans for å vise at man setter pris på det som skal skje. For oss som kommer utenfra er det spennende  å oppleve hvor ulik form samme aktiviteter kan ha.

Alikevel opplever vi at det er det samme som er det vesentligste. Møtet mellom mennesket og Gud er I fokus. Slik kan en gjerne si at menneskene er forskjellige, men Gud er den samme.

Markens grøde, f.eks sukkerrør, bæres inn til høylytte rop, sang og trommer.

Vi var så heldige at vi fikk anledning til å delta på dons de reconnaissance  i en mindre kirke et lite stykke utenfor sentrum av byen vi bor i. Presten på det "norske" sykehuset har også en menighet han er svært engasjert i. Denne menigheten ligger i et område med mange muslimer og det er viktig for menigheten å ha et godt naboforhold.  Presten forteller ivrig at han har faste møter med både leder for bydelen og for moskeene for å diskutere hvordan man best kan leve side om side. Kirken I området har fått kjøpe en høyde hvor de nå har fått laget en ny kirke inntil kanten av toppen. Den gamle kirken ble for liten og var ødelagt. Ny kirke måtte derfor bygges raskt med de pengene en klarte å samle inn på bare 1 år. Konstruksjonen er enkel og funksjonell. Plassen er utnyttet maksimalt. Den ene veggen i kirken er fjellveggen som er gravd frem. Veggene er ubehandlet og benkene er svært enkle. Selv om standarden er spartansk, kjenner vi en stor glede når vi ser hvor engasjerte menighetens medlemmer er når de kommer til kirken sin. Folk er stolte av hva de har fått til med små midler. Målet er å få enda flere medlemmer,slik at det kan bli nødvendig å bygge en ny kirke helt på toppen av høyden. Inntil videre er det imidlertid mer enn godt nok den kirken de har. 

Søndagsskolen gjør seg klar til inmars. Kamerunsere elsker farger og spesielt jenter/ kvinner har fargesterke klær.

Vi blir tatt hjertelig imot på festgudstjenesten. Det er en årlig feiring der menighetens ulike grupper samler inn penger og gaver til inntekt for driften. Det jobbes mye med å få til dette gjennom året og nå skal det feires skikkelig. Det jubles, danses , bæres frem gaver og synges så taket nesten løfter seg. Hver enkelt gruppe I kirken bærer gavene inn til stor jubel og glede. Det er penger, mais, sukkerrør,  søtpoteter, peanøtter osv som deles med den største iver. Vi som besøkende må selvfølgelig delta både med sang, dans og gaver. Det er vanskelig å skjule at en ikke har så god rytme som Afrikanerne,  men vi fikk godkjent for deltagelse.  Når vi også kunne gi både penger og bon bon sukkertøy, var gleden total. Det tar på å delta på 4 ,5 timers gudstjeneste feiring for både store og små, men det er helt nødvendig for å få ta del I folks liv her vi er. Både til hverdag og fest.

Vår sønn Gabriel fant plutselig ut at han gjerne ville delta i feiringen med litt tam tam trommer

En lang tur til vårt nye hjem!

Endelig fremme!

Det å reise i Afrika er både spennende og utfordrende. Vi forlot Madagaskar første uke i september og dro videre til vårt nye hjem i Kamerun. Å flytte innebærer  som de fleste  veit mye pakking og organisering. Vi hadde tre uker etter norgesferien til å pakke sammen huset vårt. Alt vi hadde skulle pakkes i esker for så å bli sendt til Kamerun med fly. Hva tar man med og hva blir igjen.....ca 600 kg var det vi kunne ta med. Mye ble solgt og mye ble gitt bort til våre gassiske venner. Terje og spesielt Mathilde elsker å lese bøker. Så over 300 kg bøker ble flyttet fra Madagaskar til Kamerun. 

Mye leker ble også tatt med til guttene. 

Vi regnet med at turen ville bli slitsom da flyet fra Madagaskar gikk kl 03.30 om natten/morningen. Men det ble ekstra slitsomt da Jane ble matforgiftet natten før vi skulle dra. En syk mamma og en pappa som måtte pakke sammen det siste før vi skulle dra samt passe guttene ble nok en litt tøff start på flyttingen. Vi landet i Douala, overnattet en natt, tok så toget til Yaounde, overnattet en natt og så natt toget i 15 timer før vi endelig var fremme i Ngaoundere. 

En natt på toget ble en trang men allikevel grei opplevelse. En liten kupe med 4 senger og 10 kofferter! Men heldigvis så sov vi greit alle sammen bare vekket av togets bevegelser innimellom. 

Veldig deilig å komme frem til vårt nye hjemsted. Her skal vi være nå i vel 9 mnd for å studere fransk. Sommeren 2016 drar vi videre til Elfenbenskysten og Abidjan som er landet og byen vi skal jobbe i. Her i Kamerun har vi det bra alle sammen og trives med studier og deilige varme dager. 

Vi er klar for en lang togtur til vår nye hjem. 

En sliten Mathias etter en natt på toget.

En tog tur igjennom vakker frodig natur.

Mathilde og Gabriel slapper av i tog kupeen. 

Stor baggasjen vår kom frem en uke etter oss. Utrolig nok var ingen ting blitt borte....lykkelige over at vår TV var kommet frem hel. Den ble hengt opp på veggen og koblet til nettet. Dagen etter så slo lynet ned 50 meter fra huset vårt og vår TV ble ødelagt!!! Vi rakk ikke å ta ut strømmen før lynet slo ned.  Det var nok ikke meningen vi skulle ha TV her i Kamerun. 

Mathilde har funnet seg en leseplass på terrassen. Teppet er kun for å holde myggen unna. 

Lykkelige barn. 

Familien som hadde bodd her før oss hadde satt igjen syklene og masse leker. 

Dette er vårt nye hjem i Kamerun. 

Ett stort deilig hus med god plass. 

Vi må nesten ta med denne dette bilde  av geitene som er på tur! 

Ett nytt og spennende år!

Velkommen til vår blogg. Nå starter vi en ny blogg siden vi forlot vakre Madagaskar i starten av september 2015. For de som ikke kjenner oss så er vi familien Markhus/Evensen. Vi har tre flotte barn. Mathilde 15 år, Gabriel Prince 8 år og Mathias på 2 år.

Vi er så heldige å kunne få tilbringe 2015 - 2016 i Ngaoundere Kamerun. Her studere både Terje og Jane fransk på fulltid dette året. Gabriel Prince er elev ved en internasjonal skole og storesøster  Mathilde er elev ved en amerikansk high school via nettet. Minstemann har en flott barnepike mens vi er på skolen.

Vi er ansatt i NLM Norsk Luthersk Misjonssamband og skal til sommeren 2016 videre til Elfenbenskysten og Abidjan for å jobbe der.

Denne bloggen kommer til å ha både private innlegg og fra vårt arbeid.

Innholdet og meningene her representerer oss selv og er ikke nødvendigvis ett uttrykk for NLM sitt syn.