Ivorianske opplevelser - forberedelser i Abidjan

Mathias og Gabriel på toget i Kamerun, å kjøre tog er igrunnen ganske gøy selvom det tar litt lang tid med nattoget

 Etter 6 måneders språkstudier i Kamerun, var det godt å dra på reise igjen. Denne gangen gikk turen til byen der vi skal jobbe og bo fra juni, nemlig Abidjan i Elfenbenskysten. Vi var så heldige at vi fikk mulighet til å delta på misjonærkonferansen for arbeidet i Vest - Afrika ( Mali og Elfenbenskysten). Da passet det supert å benytte muligheten til å besøke prosjektet jeg skal jobbe i , hilse på kolleger, undersøke skole til barna,besøke huset vi skal bo i , ordne med papirer og visa på offentlige kontorer, finne veien til butikker og sykehus osv. Det er mye som skal ordnes før en kan flytte til og jobbe i et annet land og by. Jo mere  som kan ordnes på forhånd jo bedre, så da var det bare å pakke bagasje og reise.

Annekset ved gjestehuset der vi bodde under oppholdet i Abidjan. Flott hage og fin tilhørende  uteplass

Det er alltid fint å snakke med noen av de som deltar i prosjekene, her på speed school - hurtigskolen i en av bydelene

Noen av dyrene i hagen i huset der vi skal bo i Abidjan. 

Nesten 3 uker på reisefot går fort. Jeg beskrev turen muntlig for fransklæreren da vi kom tilbake og laget en skriftlig rapport på fransk også. Ifølge fransklæreren var det ikke så veldig stor forskjell på de to versjonene. Hvilket i dette tilfellet betød at jeg for det meste brukte enkleste form for passiv og ikke så mye de 4 -5 andre formene jeg kunne ha brukt. Besøket i Elfenbenskysten viste oss også at vi har godt av å fortsette språkstudiene noen måneder til. Det er også merkbar forskjell på fransk uttalen i kamerun og Elfenbenskysten. Heldigvis hjelper det å øve , så det er bare å både lese og snakke mest mulig.

Besøk og presentasjon ved skole prosjektet vi skal jobbe med, hurtig klasser for barn og alfabetisering for ungdom / voksne

Siden vi skal flytte til Abidjan i Juni, var det viktig å utnytte bagasjekvoten til fulle. Vi pakket derfor ganske lite klær og annet reiseutstyr på denne turen og prioriterte heller å få med oss eiendeler vi trenger når vi flytter for alvor. Kjøkkenutstyr , julepynt , noen bøker , duker osv. ble derfor pakket og skulle fraktes med toget til flyplassen. Heldigvis var det mulig å sende bagasje separat med toget som gods. Dermed slapp vi å ha 10 kolli i den lille sovekupeen på toget som alltid blir full nok bare av folk og håndbagasje. Slike små gleder er viktige når man reiser langt med små barn. 15 timer med nattog er somregel masete nok. Vel fremme i Yaounde ble det en dag og en natt på hotellet før vi tok flyet til Abidjan .Der ble vi tatt vel imot av gode kolleger som hjalp oss helt frem til gjestehuset der vi skulle bo i 2 uker. Vi var veldig heldige og fikk bo i annekset med eget kjøkken og uteplass med myggnetting. Gjestehuset var fullt til jobb konferansen og det ble veldig sosialt å bo der. Barna hadde det veldig fint der med fin lekeplass i hagen rett utenfor.Klimaet var varmt og meget fuktig, så vi oppholdt oss sjelden langt unna viftene. Bortsett fra på taket, der er det svalere og litt luftig. 

En av hurtig klassene som vi skal jobbe med, flotte barn og flink lærer. Blir et kjekt prosjekt å jobbe med.

Vi rakk veldig mye på 2 uker i Abidjan. Byen er moderne og godt utbygget. Trafikken i byen virket rolig, ihvertfall sammenlignet med Antanarivo der vi bodde tidligere.

Det meste kan skaffes i store butikker og kjøpesenter. Samtidig har byen fattige bydeler der ting ikke er like moderne og utbygget. Det er i noen av disse bydelene der mye av arbeidet vårt kommer til å være.

Vi rakk selvfølgelig ikke alt vi hadde tenkt på at vi skulle gjøre i Abidjan før vi dro. Men , de viktigste tingene fikk vi vært med på. Bortsett fra at nytt visum til elfenbenskysten må ordnes fra kamerun i forkant av neste reise.

Huset vi skal bo i når vi flytter til Abidjan. Stort fint hus med bra hage med lekeplass til barna. Huset ligger i et avgrenset område med lite biltrafikk. Passe høye murer rundt huset for god sikkerhet og  ellers så er det litt  luftig .

Her er noe av det vi fikk oppleve på turen :

• Møte fremtidige kolleger , både norske og ivorianske
• Delta på jobb konferanse der arbeidet og planer fremover ble grundig diskutert.
• Barna fikk sitt eget opplegg med både lek og alvor.
• Familieleir ved havet med mye tid til avslapning, bading og sosialt samvær.
• Jobbmøter og prosjektbesøk , bla speed school (hurtig klasser ) og alfabetiseringskurs for voksne
• Besøke skolen som skolebarna skal gå på og få omvisning der
• Finne en barnehage som minstemann kan gå i
• Besøke huset vi skal bo i og begynne å organisere hva som trengs der videre
• Skaffe oss en hund og noen flere dyr etterhvert
• Finne veien til mange butikker , kontorer og vetrinærer
• Besøke et sykehus og se hvordan ting fungerer der.
• Kjøre oss vill og allikevel finne frem i byen
• kirkebesøk i samarbeidskirken med bla. sang på bambara.

  

  En liten båttur for å komme ut til havet for familieleir og bading sammen med kolleger.

3 fornøyde unge damer på stranden, Mathilde sammen med student Tonje og ettåringen Hanne

Marthias koser seg i hengekøyen ved hotellet, alltid fint med palmer å feste den i.

Det ble veldig innholdsrike dager i Abidjan som fikk en dramatisk avslutning med terroraksjonen som rammet Abidjan 13mars. Heldigvis ble vi ikke direkte berørt og kom oss vel videre uten noen problemer.

En flott plass for familieleir og avslapning. Stranden er kjempe lang og ligger mellom Abidjan og grensen til Ghana.

Fetes de la Jeunesse

Med nysydd festdrakt for å feire ungdommens dag i Kamerun.

Oppstilling med skoleplakat og  dansere. Noen har fått sydd spesial klær for feiringen, mens andre bruker skoleuniformen.

   "Afrikansk tid er elastisk"

Den 11 februar var jeg så heldig at jeg kunne delta på den nasjonale ungdommens nasjonaldag i Kamerun. Jeg deltok sammen med lærere og elever ved den lutherske barneskolen i Ngaoundere der jeg har språk og kultur praksis

Lærere  med nye festklær for anledningen. 

.
Etter 2 ukers forberedelser med marsjering , sang, oppstilling, venting, innkjøp av nye klær, fletting av hår og enda mere - var det endelig dagen kommet. 11.februar er dagen da alle er unge i Kamerun. Dagen heter " Fetes de la Jeunesse" og er en hyllest til barn og ungdom i landet som er landets fremtid.I år var det 50 års jubileum og ekstra stor fest. Alle de 200 skolene i byen skulle delta og det var sterk konkurranse om hvem som kunne masjere best foran guvernøren. Vinneren ville få en veldig flott premie, så alle skolene byen Ngaoundere og omegn hadde brukt mye tid på å øve.

Elevene er klare til å starte marsjeringen med taktfast sang

 På selve dagen skulle opplegget begynne senest klokken 10.00. Alle elevene måtte stå oppstilt minst en time før i tilfelle det begynte tidlig. Det gjorde det selvfølgelig ikke. Rundt 11.30 begynte opptoget med 200 skoler og omtrent 10 000 elever. Elevene var allerede veldig varme og trøtte etter lang tids venting i sola. Dette var imidlertid akkurat slik det alltid hadde vert og ingenting unormalt. Barna var vandt til å vente og ingen problem i det hele tatt. Nå forstod jeg bedre hvorfor det er så mye venting på skolen og ellers i samfunnet i kamerun. Det er best å vere forberedt på å vente, en vet nemlig aldri hvor lang tid noe vil ta. For, som lærerne ved barneskolen så fint uttrykte det " Afrikansk tid er elastisk". Kan hende blir dette mitt nye favoritt ordtak, det stemmer ihvertfall treffende godt.

Dansegruppa med nye kjoler for anledningen. De gikk foran skolen og danset 

 Det var flott å se alle glade barn og unge som stilte seg opp for å marsjere og synge.Nokså anderledes enn i Norge, men helt klart med sin egen identitet som passer godt i samfunnet her i Kamerun.Hele opplegget var litt militært og barna marsjerte i takt som best de kunne. Foran ved hver skole gikk det gjerne noen som danset eller gjorde noen triks. Alle sang nasjonalsangen og et par andre sanger som hyller landet og dets ledere. Trommevirvler og taktfast marsjering skulle fylle byen denne dagen. Jeg setter stor pris på å kunne oppleve viktige dager på nært hold og ingen steder er da bedre enn sammen med mange barn og unge. Elevene uttrykte stor glede over feiringen og syntes det hadde vert en flott fest dag. At de fikk nye klær, kjøpe seg is og godteri og ellers slippe vanlig skole i flere dager hjalp nok godt med ogaså. Selv hadde jeg planer om å delta på festligheter sammen med lærerne etter opptoget, men en trøblete mage gjorde at jeg får vente til neste anledning til å teste de lokale fest skikker.

Rektor inspiserer rekkene med elever 

Jeg hadde selvfølgelig fått meg nye klær til festen

Guttene er fornøyde og blide der de venter på at festen skal begynne 

Skolebanneren holdes stramt under oppsyn av skolens rektor

200 skoler og mange tusen elever gir et langt tog, ser bare litt av folkevrimmelen her. Elevene finner spennende ting å studere og diskutere mens de venter.

Kultur og språk praksis med mye læring og mange utfordringer

Latter og glede i vanskelige omgivelser 

Gode venner som gjerne vil lære mest mulig på skolen 

Ganske så tett i klasserommet. Jeg håper å bla. kunne hjelpe til med å reparere stolene på skolen. De bråker ekstremt og ødelegger for undervisningen i klassene.

 Jeg er så heldig at jeg får ha språkpraksis på den lokale lutherske barneskolen i Ngaoundere, Kamerun.Minst en dag i uken er jeg sammen med lærere og elever ved barneskolen som ligger bare 400 meter fra der jeg bor. En fin liten gåtur forbi mangotrær og palmer. Skolegården har noen av de største mangotrærne jeg har sett i hele mitt liv. Der går det omtrent 600 elever i det som tilsvarer 1 - 5 trinn i Norge.

Jeg har valgt å ha språkpraksis på barneskolen fordi jeg lærer best når jeg får bruke språket.For meg er den beste måten å bruke språket å være sammen med mange barn i en naturlig sammenheng. Da er en skole et bra sted å jobbe. Etter 3 år på Madagaskar med bla. skoleprosjekter er det veldig spennende å ta del i arbeidet på en vanlig barneskole i Kamerun.Det er lett å se både likheter og forskjeller mellom de to landene og skolene der. Begge land har store utfordringer med utdanning og sosiale forhold.Svært mange har lite å rutte med og skolene har problemer med å finansiere driften. Dette gjelder både offentlige og private skoler.I Kamerun går nå omtrent 95 prosent av barna på skole. Jeg har de siste årene lest mange skolerapporter , som forteller om mange av utfordringene i Afrikanske skoler. Antallet som går på skole er blitt nokså høyt , men kvaliteten på undervisningen er ofte mangelfull.

Veldig kjekt å få anledning til å diskutere oppvekst og undervisning med noen av lærerne ved den lutherske barneskolen i Ngaoundere , Kamerun. Lærerne har godt humør, men utfordringene er mange.

Møtet med barna og barneskolen her i Kamerun har vært svært innholdsrikt. Mange ulike inntrykk har festet seg.I spartanske undervisningslokaler sitter barna tett i tett. De leker og roper i friminuttene som barn pleier. Å få besøk av en utlending er spennede og har nyhetens interesse.Mange vil gjerne hilse , prate litt og ta på den rare hvite huden min. Det fine for meg er at barna ikke er redde for å spørre og ikke er så nøye på det om jeg svarer med riktige ord og grammatikk. Forhåpendligvis kommer det etterhvert og ordforrådet blir mere variert. Det viktigste er å bruke fransken og begynne å gjøre seg forstått. Nå i begynnelsen har jeg fokusert på å opprette god kontakt og å oberserve hvordan praksis er her. Barna gir meg kjapt svar på om jeg har forstått alt riktig og gjør slik jeg skal. Å obervere barna i lek og undervisning er veldig interesant.Da får jeg mange inntrykk av hvordan livet er for barna her i Ngaoundere. Barna forteller ivrig om hjemmeforhold, hva de liker å gjøre og hva de liker best på skolen.Ingen av barna klager over å gå på skolen. Favoritt fagene ser ut til å være matematikk , fransk og geografi. Jeg snakker også mye med lærerne. De forteller om vanskelige arbeidsforhold og mange utfordringer. Mye er lett å se med selvsyn og endel kommer frem i samtaler og diskusjoner. Her er et lite utdrag :

Typsisk klasserom med 70 elever i klassen og stoler som ikke henger sammen. Lite bøker og mangelfullt utstyr gjør det utfordrende i timene både for lærere og elever.

 *Svært mange elever i klassene (ofte 70 - 80 elever i f.eks 1.klasse)
*Mye bråk , både fra elever og materiell ( metall stolbein som skraper mot sement gir f.eks en intenst høy lyd )
*Mange elever har ikke råd til lærebøker
*Lite undervisningsmateriell tilgjengelig
*Elever som kun har en liten krittavle å skrive på
*Varme klasserom med mye støv og tung luft
*Mange av elevene har ikke spist frokost og får ikke riktig mat i løpet av dagen
*Lærerne får ikke regelmessig lønn og mange går sultne på jobb.

 Det er lett å miste motet når forholdene er vanskelige. Noe av det jeg erfarte på Madagaskar , var at de små detaljer kan være viktige. En rask analyse viste meg at lydnivået ødelegger mye for læringsmiljøet i klassene. Det er vanskelig for elevene å høre hva læreren sier i undervisningen. Bare murvegger og sementgulv gir mye akustikk. Jeg så raskt at stolene i klasserommene skapte mye problemer. De er krakker der mange av stolsetene ikke var festet. Dette medførte at mange elever falt av krakkene eller krakker veltet. Samtidig er svært mange av krakkene i metall og uten noen plastbeskyttelse. Dette gir et intenst høyt lydnivå som gjør at både lærere og elever blir slitne. Mange får vondt i hodet og arbeidsinnsatsen blir dårlig i timene. Jeg har derfor bestemt meg for å hjelpe til med å bedre læringsforholdene i noen av klassene på skolen der det er mulig.Jeg starter med krakkene og hjelpemateriell til lærere og elever:

*Stolsetene må festes ( har kjøpt inn skruer, nå skal foreldrene hjelpe til med å skru de fast)
*Nye plastbeskyttelser på stolbeina
*Få laget 45 nye stoler slik at ingen elever trenger å dele krakk

Om et par uker får jeg lov å bidra med kursdager for lærerne med å lage didaktisk materiell som klokker, tellestaver ,tall, bokstaver osv.  Så får jeg se om det er mulig å skaffe flere lærebøker, lesebøker, mattemateriell, sportsutstyr osv.

Det er kjekt å bidra med råd og hjelpe til med praktiske endringer som kan bedre forholdene på skolen.Ved å begynne med de små ting tror jeg at mange av barna vil lære mere på skolen. Lærere , foreldre og skoleeier er veldig fornøyde med at jeg hjelper til litt. Det er nyttig med noen som kommer utenfra og ser ting med nye øyne. Noe skal de få hjelp til og mye må de gjøre selv. Jeg gleder meg til flere møter med barn og voksne på skolen og en vedlig bra språkpraksis for meg.

Storefri er som alle andre steder et av dagens høydepunkter

Noen som har større mango trær i skolegården? Muren er nesten 2 meter høy.Her blir det mange mango å plukke!

Krakker i klasserommet som trengs å skrus fast og få nye plast beskyttelser. Lyden er infernalsk høy når mange barn sitter litt urolig i klassen eller skal reise seg opp og flytter litt litt på krakken.

Foran "centre de construction" der krakkene blir produsert. Treplaten er malen som brukes når nye krakker skal lages. Det trengs 45 nye krakker for at ikke elever skal måtte dele krakk i klassene.

Skolegården i Ngaoundere , Kamerun i storefri